Grytidlig om morgenen fredag 13. oktober dro Cecilie, Åse, Linda, Wei-Ting, Ruud, Kirsten, Torsten, Cornell og jeg til the Big Island, Hawaii, på helgetur. Vi hadde leid to biler, og alt var klart for en ordentlig rundtur på øyen. Etter en real frokost i Hilo og innkjøp av mat startet vi kjøreturen via Saddle Road mot nordvestkysten av øyen. Veiene minnet om norske landeveier, og landskapet var alt fra lava og tørr vegetasjon til grønne frodige rancher, barskog, regnskog, fjell og daler. Vi kjørte litt oppover ved et svært fjell som heter Mauna Kea, og kjørte til et utsiktspunkt nord på øyen. Senere dro vi til Kona, og overnattet på et hostell der. Middagen ble spist på Hardrock café i Kona rett ved havet, og det var vakkert å gå langs "stranden" der.

 

Tidlig neste morgen dro vi videre sørover på øyen. Vi stoppet innom en kirke med malerier over alt, og vakre blomster utenfor, samt at vi var innom en Fiskerlandsby med bare lokale folk ved sjøen og svart lava over alt (en virkelig øde plass). Vi var på leiting etter en strand, og vi fant den lenger sør på øyen. Stranden bestod av fullstendig svart sand fra lavaen, og het Punalu'u. Det lå en havskilpadde på stranden og la egg. Ute i sjøen var det enda flere havskilpadder. Ruud og Kirsten hadde snorkelutstyr, og vi fikk låne av de. Det var ganske mange steiner, og ganske mørkt av all lavaen nede i vannet, men jeg kunne se noen sebrafisker og diverse ting der nede. Rett etter at jeg hadde kommet opp på stranden igjen og satt meg, gikk jentene og Ruud ut i vannet en liten tur for å snorkle litt mer. Jeg satt på stranden og så på, og de svømte litt rundt nært land. Plutselig kom en kjempesvær havskilpadde mot dem helt tett innpå. Cecilie fikk panikk, kom borti Åse og Åse trodde at det var skilpadden som kom borti henne, så hun satte i et skikkelig kvinnehyl. Det var en ganske komisk situasjon egentlig på avstand, men skremmende for jentene.

 

Videre gikk turen til vulkanparken på øyen. Temperaturen endret seg fra varmt strandliv til kjølig (for oss, som er så godt vant) fjellandskap. Mens vi kjørte kunne vi se hvordan røyk og damp steg opp i luften fra mange ulike steder. De to bilene vi kjørte i kom bort fra hverandre, men jeg var heldig og hadde tre gutter og Cecilie i min bil, så det gikk fint. Månelandskapet som møtte oss på første utsiktspunktet vi stoppet på var helt utrolig. Cecilie bar meg på ryggen. Vi gikk over et gjerde, og ut på kanten av krateret av en kjempesvær skjoldvulkan. Utsikten var utrolig god. Vi stoppet flere steder på utsiktspunkt i parken, og så på hvordan røyk og damp steg opp fra ulike hull nede i kraterne, kjente på svovellukten, så på den sterke gule svovelfargen og så videre. Rullestolen ble satt igjen på et passende sted, og jeg ble båret videre ut på tur i lavalandskapet, og over enkelte gjerder for å komme bort til kraterne. Midt inne i det barske og forholdsvis øde vulkanlandskapet så vi plutselig noen fugler på størrelse med gjess, men mer fargerike. De levde visst der, side ved side av all røyken som steg opp fra bakken der vi gikk. Det var mye røyk og damp som steg opp fra bakken, og spesielt fra det ene krateret. På slutten av turen i vulkanparken var vi i en regnskog med en tunnel laget av lava. Det var blitt mørkt på denne tiden, og vi kunne høre ulike lyder fra fugler og dyr der. Inne i tunnelen var det enkelte lys, men utenom det var det veldig mørkt. Innerst inne i tunnelen var det en grotte. Der gikk guttene ned, mens Cecilie og jeg var igjen oppe. Plutselig ble Cecilie redd, og hun satte i å løpe med meg opp igjen til bilen. Jeg prøvde å si til henne at vi måtte ta det med ro, men hun kjørte på, og tok meg opp alle trappene og de bratte bakkene (det var veldig mange). De andre folkene som var i lavatunnelen fikk helt sjokk når de så at Cecilie og jeg faktisk kom fortere opp alle trappene enn de gjorde. Den jenten har jammen superkrefter! Etter en lang og innholdsrik dag spiste vi pizza på Pizza Hut i Hilo, og slo oss til ro på Arnott's Lodge.

 

Grytidlig neste morgen våknet alle andre uten av meg av et kraftig jordskjelv. Selv sov jeg nok ganske så tungt når det skjedde, etter en lang helg. Jeg våknet av all ristingen, men skjønte ikke at det var et jordskjelv. Åse ropte: "Hjelp, hva skjer?!" Cecilie og Linda satt og ba inne på deres rom for de ble så redd i det sengene ristet og bevegde seg fram og tilbake, sammen med klirring i vinduene og risting i dørene. Wei-Ting hadde opplevd et jordskjelv hvor menneskeliv gikk tapt i Taiwan, så han hoppet opp av sengen og planla hvordan vi skulle flykte. Selv begynte jeg å dusje i stummende mørke. Strømmen var nemlig gått, men vi hadde vann akkurat der vi var, til forskjell fra mange andre steder. Da vi begynte å kjøre mot Akaka falls satte vi på radioen for å høre om de sa noe om jordskjelvet. Først da gikk det opp for meg at det faktisk var et kraftig jordskjelv, som målte mellom 6,3 og 6,5 på richter's skala, og at menneskeliv kunne ha gått tapt. De sendte beskjed til alle om at var en sivil krisesituasjon, og at folk måtte holde seg unna hovedveiene og unngå å ringe med telefonene, sånn at nødtelefonene kunne komme fram, fordi telefonnettverket var påvirket av situasjonen. Vi var allerede på highwayen, så vi kunne ikke bare la være å kjøre der, men vi kom oss trygt fram til Akaka falls. Siden de verste skadene skjedde på vestsiden og vi var på østsiden av øyen, så gikk det bra. Flere steder langs veien kunne vi se steiner og trær som hadde falt litt ut i veien. Ved Akaka falls var det frodig vegetasjon, og det var et skikkelig fredelig sted med store fossefall og vakre planter. Det var rart å være på et så fredelig sted når vi visste at det nettopp hadde skjedd en stor og for mange svært dramatisk naturkatastrofe. Vi kunne høre på radioen om hvor de hadde evakuert folk på veien tilbake til flyplassen, og siden vi ble anbefalt å ikke oppholde oss for mye på highwayen fant vi ut at vi burde holde oss til det og ikke dra for mye på oppdagelsesferd. Stort sett var det ingen biler å se der.

 

På flyplassen ventet vi ganske lenge før vi dro opp i helikoptertur. Derfra kunne vi tydelig se hvordan rødglødende lava strømmet nedover mot sjøen, og ble sluknet i en eneste stor dampsky i det bølgene slo over den. Flere andre steder kunne vi også se rødglødende lava, og vi kjørte igjennom røyken fra ene vulkanen som var aktiv der høyt oppe i luften. Jeg hadde enten ansiktet eller hånden ut gjennom vinduet på helikopteret stort sett hele tiden, og kunne tydelig kjenne varmen som steg opp fra vulkanen i det vi fløy over. Utrolig spesiell opplevelse...

 

Etter helikopterturen gadd vi ikke å vente på flyplassen helt til flyet vårt skulle gå, så vi dro til botanical garden ved Hilo, ikke så veldig langt unna. Selve hagen var stengt, men vi kunne se en hel haug med svære planter og trær og ulike vekster likevel, og vi ble oppspist av mygg. Etter en lang og innholdsrik helg gikk turen hjem igjen til Honolulu. De fleste flyene var kansellert på grunn av jordskjelvet, og flyplassene ble drevet på nødaggregat, men akkurat vårt fly kom hjem akkurat i tide. Det var helt utrolig. Julie og Heidi, baptistvennene våre, hentet oss på flyplassen. Vel tilbake i Honolulu var det virkelig blitt mørkt. Siden strømmen enda ikke hadde kommet tilbake, var det som å kjøre gjennom en spøkelsesby en del steder, men gradvis mens vi kjørte kom strømmen tilbake i enkelte deler av byen. Gatelysene virket ikke, så på hvert hjørne stod politifolk travelt opptatt med å dirigere trafikken. En haug med eldre mennesker i rullestoler ble trillet rundt i gatene. Et eldrehjem ble evakuert på grunn av at de fryktet strukturelle skader på bygningen de hadde oppholdt seg i. Det var merkelig å komme hjem til det. Folk hadde vært uten strøm og vann i Honolulu i opp til 15 timer, og det var en helt spesiell stemning i byen. Vi lurte virkelig på hvordan vi skulle komme oss hjem til oss i 7. etasje i bygningen vår uten strøm, men det var ingen grunn til bekymring. Akkurat i bygningen vår hadde strømmen kommet tilbake i det vi kom hjem, og heisen virket. Jeg følte vi hadde englevakt denne dagen.